Å bli tatt på alvor.

Har gravd fram en masse notater jeg har skrevet fra barne- og ungdomsskolen. Mye flaut, en del å skamme seg over, mye morsomt, men også veldig mye frustrasjon. Når jeg leser det kjenner jeg den samme frykten jeg kjente den gang. Hvor vanskelig det var å ikke vite hva som var galt med meg. Temaet som går igjen i notatene er "Hvorfor er det ingen som ser meg?". Det har jeg lurt på mange ganger i etterkant. Hvorfor var det ingen som så meg..?



Jeg gjorde mye bøll som liten, men ikke den type bøll som blir lagt merke til. Jeg var flink på skolen, men skulka en del allerede på barneskolen. Jeg klarte ikke konsentrere meg og satt bare å kødda. På den tiden var jeg så full av angst at jeg ikke klarte å fungere. På ungdomsskolen ble det bare verre, jeg forstod at lærerne egentlig ikke brydde seg. Jeg ble bare mer frustert og begynte å svare lærere og krangle høylytt med dem. For hva skulle de gjøre? Gi meg annmerkning? Sende med meg brev hjem? Snakke med foreldrene mine å fortelle dem hvordan jeg faktisk oppførte meg? Mamma og pappa hadde jo ingen aning om hvordan ting var på skolen for jeg ville jo ikke si noe. For en jævlig unge jeg egentlig var... men var det noen som spurte hvorfor jeg var sånn? Det er så typisk. Så lenge en elev får greie karakterer blir ikke noen spørsmål stilt. De gikk vel utifra at jeg bare var en oppmerksomhetssyk fjortis.



Det nytter egentlig ikke å skylde på noen. Jeg er som jeg er uansett. Men jeg skulle så ønske at det ble oppdaget tidligere så jeg kanskje kunne ha hatt det litt lettere. Skjønt lettere ville det vel ikke ha blitt. Når jeg endelig manna meg opp og fortalte mamma og pappa om at jeg var gutt overså de det. Jeg fikk gå til en psykolog, men hjemme unngikk de temaet helt. De trodde det bare var en fase. Så lenge de latet som om alt var vanlig ville det gå over av seg selv. Bare psykologen fikk rettet litt opp i tankegangen min ville de få tilbake datteren sin. De har angret på det senere, at de ikke tok meg på alvor med en gang. De har i allefall sagt unnskyld.



Jeg var innom ungdomsskolen for noen uker siden for å få nytt vitnemål derfra og da jeg ga brevet med det nye person nummer til kontordama, den samme som var der den gang jeg gikk der, sa hun at hun hadde jo skjønt at det var noe. Jeg ble så sint. Ikke på henne. Hun kom med en lang tale om hvor fint hun synes det var og at jeg burde være kjempe stolt av meg selv. Det var veldig koslig sagt. De jeg ble ordentlig forbanna på var selvsagt lærerne mine. Tenk, kontordama som så meg en sjelden gang hadde forstått at det var noe galt, men de lærerne som faktisk så meg hver dag omtrent hele tiden, de merket ikke noe. Eller så ville de ikke merke noe...



Lærere er nødt til å få mer forståelse rundt dette med kjønnsidentiet. Lærere spesielt i barnehagen og barneskolen må få mer komptanse til å se de barna som transer. Det er ofte veldig lett å legge merke til om en bio-gutt transer for det er ganske sært når gutter vil kle seg i rosa kjoler, mens når en bio-jente vil kle seg gutteklær og leke med typiske gutteleker blir ikke det lagt like mye merke til. Da mener jeg at det er viktig å spørre barnet. Innlede til en liten samtale rundt dette med gutte og jente ting.
Det at barn bytter kjønnsroller i lek er jo vanlig og ikke noe å ta på vei over, men om det skjer ofte er det grunn til å undersøke litt nærmere. Dessuten er det stor forskjell på om et barn sier at de er det motsatte kjønn enn om de sier at de vil være det, spesielt om barnet er i barnehage stadiet. Om de sier at de vil være det er det som oftest en grunn, men det kan ofte være bare det at de er misunnelige. Om et barn sier at det er det motsatte kjønn kan det være at det faktisk tror det på ordentlig. Da er det ekstremt viktig å få avklart det og siden se det ann litt. Fortsetter barnet å transe eller er det kun en fase?

Jeg mener nå uansett at det er viktig å få profesjonell hjelp om et barn ymter frempå om noe sånt, men så er jeg litt sårbar nå det gjelder å legge merke til slikt...

Ta barn på alvor!