Endelig kan jeg snakke om det...

Jeg har ikke turt å fortelle åpent om hvordan jeg har opplevd GID-klinikken før, men nå når jeg endelig er ferdig tørr jeg å løfte litt på lokket. Jeg er ikke ute etter å kritisere klinikken for alt det er verdt, men en del problemer har det nå vært. Men for all del, jeg er evig takknemlig for den ene operasjonen og hormonene, uten dem hadde ikke "verden stått til påske" for å si det pent.


Et herlig lite innlegg jeg skrev september 2007 på en annen lukket blogg:

"Jeg blir alltid litt deppa de siste dagene før jeg skal på riksen. Da kommer alt det vonde jeg har klart å skyve unna fra sist gang tilbake. Jeg gruer meg for hva de kommer til å si og for hvilke teser jeg skal gjennom denne gangen, jeg vet jo aldri hva jeg begir meg utpå.. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å være helt ødelagt. Hetetokter, skjelvinger, hyperventilering, you name it. Jeg er alltid helt ferdig ute på venterommet etter ti minutter og går det lenger er jeg på god vei til å spy. Jeg vet det egentlig ikke er farlig å være der, men alle disse menneskene og den utrolig sykefølelsen som kommer over deg er helt forferdelig. Jeg føler meg enda mer som et vanskapt misfoster enn hva jeg gjør til daglig. Når jeg trer inn i den store hallen og går med små skritt mot venstre bortover glassgangen føles det som dommedag. Jeg går så sakte som mulig og det gjør meg ingenting å komme litt for sent fordi legene er alltid 40 minutter for sene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må pines sånn ca 1 gang i måneden eller hver tredje måned. De vet jo aldri hvorfor de har innkalt meg uansett. Hva er vitsen? Kan jeg ikke heller bare få lov å gå på disse hormonene og så etter en stund kan jeg komme inn og få operasjoner. Vil ikke ha flere tester, samtaler og undersøkelser. Jeg er ikke en forvirret lesbe, jeg har aldri tent på hus eller starter slosskamper og jeg har normal IQ, det er ikke noe galt i hjernen min og jeg er for svarte faen meg ikke aggresiv!"

Ja, litt skamfullt, må innrømme det....

Poenget er at jeg faktisk føler det slik ennå. Jeg blir innkalt til en oppfølgningsamtale snart. En slags avslutning for hele opplegget. Jeg er ferdig med all behandling og skal ut i den virkelige verden som mann. Jeg har all verdens selvtillit, men om tre måneder når jeg står utenfor Rikshospitalet er jeg den samme redde, usikre, skjelvende klumpen som stod der for tre år siden. Jeg vet at GID-klinikken ikke lenger eier meg, men jeg er alikevel livredd stedet. Etter tre år på det venterommet skulle man tro at jeg hadde lært meg å roe ned der, men neida. Etter kun to ganger på kirurgisk avd. følte jeg meg nesten som hjemme og klarte helt fint å slappe av på det venterommet, men GID-klinikkens venterom vil jeg aldri bli vandt til.

Jeg har fått så utrolig mye hjelp på GID-klinikken. Menneskene der har virkelig reddet livet mitt med den behandlingen de har gitt meg. Jeg finnes ikke deprimert lenger og forstår virkelig ikke hvordan jeg noen gang kan ha vært det.
På samme tid som de har prøvd å hjelpe meg har de ødelagt mye av tiden min på videregående med all usikkerheten rundt behandlingsopplegget, gitt meg masse feilinformasjon, unngått å informere i det hele tatt, rotet med innkallinger og har hatt en haug med administrative problemer, psykiatere som etter førti minutter dukker opp på venterommet og utbryter "Ja, er det du som skal til meg i dag? Hmm.. ja, det er vel det kanskje." og som siden bruker 20 minutter på å lese gjennom journalen min. Og alikevel klare å si "Ja, hvordan synes du det er å gå på hormoner? Er det gøy?" når de akkurat har lest at jeg fortsatt venter på resepten...

Altså, jeg har aldri følt meg særlig velkommen der og de er alltid like overrasket når jeg dukker opp, enda det er de som har innkalt meg. Jeg må nesten le litt av det, for det er så utrolig dårlig organisert at det er morsomt.

Som sagt tidligere, de har gitt meg like mange gleder som bekymringer, men de gledene de har gitt meg overgår på alle måter alt av administrativt tull. Jeg er sjeleglad for at det finnes et sted å få den hjelpen man trenger og jeg har aldri følt at de har behandlet meg dårlig. Problemet ligger i i organiseringen.

Der, hah, godt å endelig føle at det er trygt å kritisere litt. Jeg har sikkert alltid kunne kritisere, men det er alikevel skummelt å mene noe negativt om de som står å holder resten av livet ditt i hendene sine.