Kjærleik...

Kjærlighet kan ofte være komplisert og jeg skal love deg at det ikke blir mindre komplisert av å være "spesiell"...



Jeg er så heldig at jeg allerede i barnehagen fant min ene. Hun spurte om jeg likte jordbær og da var jeg solgt. Siden har det gått litt hit og dit, men det er fortsatt oss to. Min Lilje var det første menneske jeg turte å fortelle om meg selv til. Det var i slutten av 8. klasse jeg endelig hadde samlet tankene nok til å si det. Da jeg hadde grått meg gjennom forklaringen var det første hun sa "Det har jeg alltid visst, vennen min." Det finnes virkelig ikke et bedre menneske.



Det er jo ikke slik for alle. Noen må lete en stund før de finner noen, mens andre bare random pløyer seg gjennom det som er å finne på to bein. Greit nok. For mtf'er og ftm'er er det ofte en vanskelig sak å skulle forholde seg til et annet menneske på den måten. Når du føler at kroppen har svikta deg totalt er det ikke lett å la et annet menneske komme innpå deg. Jeg regner meg selv som aseksuell uten sammenheng med det at jeg er ftm for øvrig. Jeg er bare en av de som ikke finnes opptatt av andre mennesker på den måten. Sikkert noe hormoner som har slått seg vrange når det gjelder det også.

Ville egentlig bare bruke et innlegg på å skryte Lilje opp i skyene jeg da...

Hun har vært helt fantastisk. Hun har latt meg være når hun har skjønt at jeg trengte det og latt meg få fortelle istedenfor at hun skal spørre og grave. Det er det som er så fint, det at hun lar meg leve som en vanlig mann og lar meg få bestemme når jeg ønsker og fortelle noe "uvanlig". Det har vært vanskelig å være normal gjennom hele denne prosessen, derfor er det herlig at det fins folk som Lilje som kan få meg til å være som alle ande bare ved å være seg selv.