Min familie er enestående.

Da jeg var på sykehuset sist gang var det en sykepleier som at det virket som om jeg og familien min var veldig tett og hun synes det var så fint at jeg lot foreldrene og søsteren min ta del i noe så mange ser på som høyst privat. For meg har det vært helt naturlig å la familien få ta del i prosessen. Det har angått dem like mye som det har angått meg. Jeg har ikke bare rollen som mann, jeg er også en sønn og en lillebror. Store omveltninger for meg har betydd store omveltninger for dem også.

Mamma og pappa har fulgt meg hele veien. Fra jeg begynte med dette som 14 åring og til nå. De har tatt fri fra jobb, begge to, for å kjøre meg til psykologer, leger og sykehus. De har sittet oppe med meg til langt utpå morgenkvisten bare fordi jeg trengte å snakke. De har betalt alt jeg har trengt uten å si noe på det, dyre vester og proteser. De har gått foran og banet vei for meg. De har beskyttet meg og samtidig latt meg være fri til å gjøre det jeg følte jeg trengte.

Søsteren min har tatt seg av spørsmålene slik at jeg skulle slippe. Hun har kjempet for meg og gjort det klinkende klart at kødder du med lillebror,- kødder du med storesøster. Hun har hjulpet meg med å leve i samfunnet som mann, fått meg til å se meg selv utenifra.

Min familie har vært enestående. Noen har jo en familie som ikke støtter dem i det hele tatt og vender dem ryggen. Hva er galt med de familiene? Min mamma har sagt så mange ganger at hun ikke forstår de foreldrene som kan gå fra ungene sine, det er da vel det samme for henne om jeg er hennes datter eller sønn,- jeg vil alltid være hennes barn.