Den største utfordringen

Fra HBRS åpent forum:

flammen
29.05.2009 22:27

Hei Jeg driver med et eksamensprosjekt som jeg lurer på å knytte opp til dette temaet. Så hvis dere er behjelplige så lurer jeg på nettopp på hva DU syntes er eller var den største utfordringen når det gjelder å bytte kjønn? Kan gjerne komme med fler ting, om dere er anonyme eller ikke spiller ingen rolle. Men jeg håper noen kan tenke seg å dele litt, så jeg muligens kan bruke dette temaet.Mvh Flammen



Her er mitt lille bidrag. Kunne like gjerne poste det i bloggen. Bare en liten ting som andre har påpekt i innlegget, det heter ikke å bytte kjønn. Korrigere funker bedre.

Man skulle tro at det største problemet var å godta seg selv. Det var egentlig ikke det. Jeg likte og liker den jeg er så lenge det bare handler om meg, men som ved så mange ganger før, når samfunnet begynner å blande seg inn begynner også mine problemer. Jeg følte meg aldri mindreverdig før mennesker begynte å påpeke at jeg i deres øyne var en genfeil som burde dødd under graviditeten. Tenk at det finnes så ondskapsfulle mennesker...

Den største utfordringen for meg var å komme over frykten for å bli avvist. I mange år levde jeg i min egen lille hule og hatet verden og alt den stod for. Mennesker var motbydelige kryp som kun levde for å gjøre mitt liv til et helvete. Ja, sånne tanker hadde jeg faktisk. Jeg var veldig deprimert, selvsentrert og egoistisk. Et rimelig vanskelig menneske å ha med å gjøre. Sannheten var jo ikke at jeg hatet alle mennesker, jeg fryktet dem. Jeg var redd hele tiden for hva folk ville gjøre mot meg. Jeg følte meg mindreverdig. Om et barn jeg møtte langs veien var respektløs og slang med leppa følte jeg bare at jeg fortjente det. Jeg hadde ikke selvtillit til å sette ungen på plass, ikke en gang overse det. Jeg bare nikket og gikk videre. Slik var jeg. Jeg hadde ingenting her og gjøre, jeg var mindre verdt enn andre mennesker. Senere begynte angsten for hva folk kom til å gjøre med meg. Jeg var redd folk ville spytte på meg eller slå meg bare de så meg, for det hadde de all rett til nå når de visste hva slags uhyre jeg var.

Det er rart å tenke på at dette var logisk i mitt hode. Det er jo helt ufattelig. Jeg er så glad jeg etter hvert klarte å møte ukjente menneskers øyne igjen uten å være redd. Nå går jeg med hodet høyt hevet og er sogar stolt over at jeg er ftm. Om noen jeg ønsker å bli kjent med avviser meg enten for den ene eller den andre grunnen tenker jeg ikke lenger automatisk at det er min skyld. Noen mennesker liker ikke "sånne" som meg, men det er ikke min skyld, det er bare deres snevre måte å tenke på. Det er synd på slike mennesker. Tenk så mye de går glipp av. Heldigvis er de aller fleste mennesker veldig åpne.

Jeg har ingen grunn til å være redd for å vise hvem jeg er lenger. Det meste av frykten kom fra hodet mitt som på den tiden ikke akkurat var velfungerende, men som i dag funker akkurat som det skal. Ftm og stolt av det!