Fortelle kollegaer?

Jeg begynte i ny jobb i september i fjor, midt under alle operasjonene og legetimene. Jeg var rimelig åpen om det til sjefen og avd. lederen siden jeg kom til å ha en del fravær. Spesiellt sjefen følte jeg at virkelig var interessert i min situasjon og var genuint opptatt av hvordan jeg hadde det. Det var godt egentlig å ha en utenifra som faktisk brydde seg, det hadde jeg ikke hatt siden tysklæreren min på videregående.

Jeg tror det var en uke før hysterektomien at jeg bestemte meg for å fortelle om situasjonen min til de tre nærmeste kollegaene mine. Følte det var på tide med en forklaring til de mannlige kollegaene som sikkert lurte på hvorfor jeg var så engstelig i garderoben. I min jobb, spesiellt på vinteren skifter man fra innerst til ytterst flere ganger om dagen og det er helt naturlig å skifte med andre i rommet. Det var så klart litt vanskelig for meg. Begge gutta tok det bra, litt små spørsmål og litt usikkerhet, men etter hvert gikk det seg til igjen. Fortalte det også til hun jeg jobbet mest med på den tiden og hun tok det på samme måte som sjefen, hun virket ikke nysgjerrig, men interessert. Mot jul fortalte jeg det til enda fler kollegaer, alle tok det fint, bortsett fra ei virket det som, men hun sluttet like etter alikevel.

I begynnelsen angret jeg på at jeg hadde gitt fra meg den ene arenaen der ingen kjente meg eller min historie. Men hva skulle jeg gjøre da? Det er ikke lett å skjule alt når man har en aktiv jobb og er i kontakt med mennesker hele tiden. Jeg gjorde det rette.

Det var litt krunglete etter jul da nye vikarer kom og gikk og det ble på en måte pratet åpenlyst om min historie og de fikk med seg bruddstykker. Jeg fortalte så mange løgner at jeg gikk helt surr selv. Til noen sa jeg at jeg hadde en hormonfeil, og til en annen sa jeg at sprøytene hadde noe med vitaminer å gjøre. Jeg fikk litt små panikk da spørsmålene kom at jeg bare surra sammen noe brukbart på sparket. Hysterektomioperasjonen min og grunnen til at jeg ikke kunne løfte så mye rundt var pga en blindtarmsoperasjon osv. Det beste hadde kanskje vært å bare være helt åpen, men jeg synes det hadde blitt litt feil. De hadde ingenting med mitt privatliv å gjøre, men samtidig så ville jeg jo fortsatt kunne snakke med de kollegaene som visste det.

Etter den siste operasjonen min føler jeg meg plutselig helt normal. Jeg er ikke lenger redd for å avsløre meg for det er ikke lenger synelig. Dessuten føler jeg at de andre ser på meg annerledes. Jeg er endelig "en av gutta" på en måte.

Alt i alt tror jeg at jeg gjorde det rette ved å fortelle. Før var det et rimelig stort samtale emne for meg, men nå snakker jeg aldri om det lenger for det er ingenting å snakke om. Jeg er ferdig med den delen av livet mitt og det tror jeg de andre forstår. Plutselig kommer jeg på det igjen at "Oi, ja, jeg er annerledes.", men jeg kjenner ikke lenger det stikket i hjertet som jeg gjorde før. Nå er jeg fornøyd med å være litt annerledes.