Skål!

Før snakket jeg en del med andre ungdommer som var som meg. Det var vel spesielt seks gutter og to jenter. To av guttene og den ene jenta hører jeg ike lenger noe fra. De har meldt seg helt ut virker det som. Sikkert et tegn på at de føler at de er ferdige. Jeg forstår de godt at de helst vil leve et vanlig liv og kanskje glemme alt det som var. Men jeg lurer ofte på hvordan det går med dem. Har de klart seg, er de ferdige, er det derfor de har meldt seg ut? Eller sliter de fortsatt?

De resterende guttene holder jeg fortsatt kontakt med nå og da via msn. Alle har fått hormoner og alle har tatt eller står på venteliste for operasjoner. De har det fint tror jeg, de lever endelig det ordentlige livet. Den andre jenta gav opp, eller tok en pause for en stund. Rikshospitalet ble litt vel tøft. Det forstår jeg godt. Er i grunn usikker på hvor det ble av hun også.

Det er rart egentlig, å se hvordan guttene, eller, de er vel strengt tatt menn nå, har forandret seg. Det er helt herlig å vite at de har det bra og at vi klarte oss. Vi kom oss gjennom og står endelig på den andre siden vi snakket om og lenget etter så det gjorde vondt.

Skål for de som klarte seg! Og skål for de som forsvant, håper de har det bra!




Det var vel den her linken alt surret i huet begynte med.... Håper du får det du har krav på, Ask! Lykke til med utstillinga!

http://www.blikk.no/nyheter/sak.html?kat=1&id=19408