Kjærleik...

Kjærlighet kan ofte være komplisert og jeg skal love deg at det ikke blir mindre komplisert av å være "spesiell"...



Jeg er så heldig at jeg allerede i barnehagen fant min ene. Hun spurte om jeg likte jordbær og da var jeg solgt. Siden har det gått litt hit og dit, men det er fortsatt oss to. Min Lilje var det første menneske jeg turte å fortelle om meg selv til. Det var i slutten av 8. klasse jeg endelig hadde samlet tankene nok til å si det. Da jeg hadde grått meg gjennom forklaringen var det første hun sa "Det har jeg alltid visst, vennen min." Det finnes virkelig ikke et bedre menneske.



Det er jo ikke slik for alle. Noen må lete en stund før de finner noen, mens andre bare random pløyer seg gjennom det som er å finne på to bein. Greit nok. For mtf'er og ftm'er er det ofte en vanskelig sak å skulle forholde seg til et annet menneske på den måten. Når du føler at kroppen har svikta deg totalt er det ikke lett å la et annet menneske komme innpå deg. Jeg regner meg selv som aseksuell uten sammenheng med det at jeg er ftm for øvrig. Jeg er bare en av de som ikke finnes opptatt av andre mennesker på den måten. Sikkert noe hormoner som har slått seg vrange når det gjelder det også.

Ville egentlig bare bruke et innlegg på å skryte Lilje opp i skyene jeg da...

Hun har vært helt fantastisk. Hun har latt meg være når hun har skjønt at jeg trengte det og latt meg få fortelle istedenfor at hun skal spørre og grave. Det er det som er så fint, det at hun lar meg leve som en vanlig mann og lar meg få bestemme når jeg ønsker og fortelle noe "uvanlig". Det har vært vanskelig å være normal gjennom hele denne prosessen, derfor er det herlig at det fins folk som Lilje som kan få meg til å være som alle ande bare ved å være seg selv.

Fødselsnavn er noe dritt.

Det er ikke lett for andre mennesker og plutselig skulle forholde seg til et nytt navn på en person de har kjent som jente før.Det blir mye feil og en del roting med pronomen. "Men Aleksander, hun er jo der borte..." pinlig stillhet. Det er for gjort å glemme seg. Det er noe man bare må godta. Det blir jo bedre med tiden, jeg opplever det aldri blandt venner lenger. Mine foreldre kan noen ganger rote med pronomen, men aldri med navn mer.

Det er mye mas om dette med navn. Det gamle navnet kan aldri bli helt borte. Slik er det, men det er vanskelig å akseptere. Det tok meg noen år før jeg på en måte godtok fortiden min. Jeg er helt nøytral til det gamle navnet mitt nå, om noen hadde ropt det etter meg ville jeg ikke lenger snudd meg. Det er ikke lenger en del av den jeg er. Jeg har vel egentlig aldri blitt noe særlig mobba hvor andre har brukt det gamle navnet på pur f, eller jo, en gang, men han fikk jammen meg svi for det også. Jeg hadde ikke blitt like forbanna i dag, gudskjelov.

Jeg synes det er jævelig dårlig gjort å på pur f lage bøll for andre ved å spy opp igjen gamle "facts". Spesielt Marìa som virkelig har åpnet seg så mye for å svare på spørsmål om det aller meste om hennes situasjon. Hun forteller åpent om alt, bortsett fra dette med det gamle navnet. Det er en ting hun gjerne vil ha for seg selv. Selvfølgelig er det det hun skal få gjennomgå for.... jævelyngel....

Teori og praksis er ikke det samme...

Det føles som om alle rundt meg er gravide og kjøper hus for tiden. Er vel bare slik det blir når man er i begynnelsen av 20 åra. Spesielt når man bor et stykke inn i landet og kommer ut til tettstedene. Ungdommen begynner så tidlig... Jeg er ikke akkurat ute etter huslån før jeg i det hele tatt har studiegjeld, ei heller en liten baby som vekker meg om natta. Jeg er ikke klar for sånt ennå, det er heldigvis ikke kjæresten heller...

Selv om jeg synes det blir litt mye babymas er jeg glad jeg kan glede meg på deres vegne. For et halvt år siden var det utenkelig. For de som ikke vet er et ledd i behandlingsopplegget på gid-klinikken å fjerne eggstokker og livmor. Det måtte også jeg. Det var en jævelig opplevelse og jeg unner ingen å bli tvangskastert. Nå hadde jeg lovt meg selv å ikke begynne å ralle om hvor horribel hysterektomi er og skal forsøke å holde det... så vi går glætt videre.

Vi har snakket mye om dette med å få barn, og det er jo så mange muligheter. Prøverrør, adopsjon, begynne som fosterforeldre, surrogatmor fra USA... you name it. Jeg dro aldri til Danmark for å fryse ned egg, det er for det første dyrt og eggene blir fort dårlig og jeg har ingen planer om å bli far som 20 åring. Det ville vært mest for min egen del, for egg er jo noe vi har masse av. Jeg er jo tross alt sammen med en eggmaskin på to bein.. nei, ikke høne.... Om jeg og kjæresten hadde gifta oss hadde det vært rimelig enkelt. Da hadde vi fått lov til det meste. Men om vi nå slo opp ville mine muligheter for å få barn bli veldig små. Surrogatmor i USA og prøverrør metoden har ikke helt vært en løsning for meg. Mye penger, litt usikkert og ja, jeg vil mye heller adoptere. Men, det går ikke lenger! Jeg har som enslig null sjanse for å adoptere fordi de landene som før adopterte bort til enslige nå enten har lukket seg eller kun lar kvinner adoptere. Eller, hva var det adopsjonskontoret sa, det var en teoretisk mulighet, men i praksis var sjansene lik null. Jah, så da står jeg der da, alene og forlatt :p

Det fins altfor få muligheter til å få barn som mann om du ikke drasser rundt på en jente. Spesielt for meg som verken har egg eller sperm. Det er jo mange år til, og det kan jo hende adopsjonslandene har bestemt seg for at menn er vel så bra som kvinner. Imens klarer jeg meg fint jeg altså, jeg er jo iallefall en slags onkel.

Endelig kan jeg snakke om det...

Jeg har ikke turt å fortelle åpent om hvordan jeg har opplevd GID-klinikken før, men nå når jeg endelig er ferdig tørr jeg å løfte litt på lokket. Jeg er ikke ute etter å kritisere klinikken for alt det er verdt, men en del problemer har det nå vært. Men for all del, jeg er evig takknemlig for den ene operasjonen og hormonene, uten dem hadde ikke "verden stått til påske" for å si det pent.


Et herlig lite innlegg jeg skrev september 2007 på en annen lukket blogg:

"Jeg blir alltid litt deppa de siste dagene før jeg skal på riksen. Da kommer alt det vonde jeg har klart å skyve unna fra sist gang tilbake. Jeg gruer meg for hva de kommer til å si og for hvilke teser jeg skal gjennom denne gangen, jeg vet jo aldri hva jeg begir meg utpå.. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å være helt ødelagt. Hetetokter, skjelvinger, hyperventilering, you name it. Jeg er alltid helt ferdig ute på venterommet etter ti minutter og går det lenger er jeg på god vei til å spy. Jeg vet det egentlig ikke er farlig å være der, men alle disse menneskene og den utrolig sykefølelsen som kommer over deg er helt forferdelig. Jeg føler meg enda mer som et vanskapt misfoster enn hva jeg gjør til daglig. Når jeg trer inn i den store hallen og går med små skritt mot venstre bortover glassgangen føles det som dommedag. Jeg går så sakte som mulig og det gjør meg ingenting å komme litt for sent fordi legene er alltid 40 minutter for sene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må pines sånn ca 1 gang i måneden eller hver tredje måned. De vet jo aldri hvorfor de har innkalt meg uansett. Hva er vitsen? Kan jeg ikke heller bare få lov å gå på disse hormonene og så etter en stund kan jeg komme inn og få operasjoner. Vil ikke ha flere tester, samtaler og undersøkelser. Jeg er ikke en forvirret lesbe, jeg har aldri tent på hus eller starter slosskamper og jeg har normal IQ, det er ikke noe galt i hjernen min og jeg er for svarte faen meg ikke aggresiv!"

Ja, litt skamfullt, må innrømme det....

Poenget er at jeg faktisk føler det slik ennå. Jeg blir innkalt til en oppfølgningsamtale snart. En slags avslutning for hele opplegget. Jeg er ferdig med all behandling og skal ut i den virkelige verden som mann. Jeg har all verdens selvtillit, men om tre måneder når jeg står utenfor Rikshospitalet er jeg den samme redde, usikre, skjelvende klumpen som stod der for tre år siden. Jeg vet at GID-klinikken ikke lenger eier meg, men jeg er alikevel livredd stedet. Etter tre år på det venterommet skulle man tro at jeg hadde lært meg å roe ned der, men neida. Etter kun to ganger på kirurgisk avd. følte jeg meg nesten som hjemme og klarte helt fint å slappe av på det venterommet, men GID-klinikkens venterom vil jeg aldri bli vandt til.

Jeg har fått så utrolig mye hjelp på GID-klinikken. Menneskene der har virkelig reddet livet mitt med den behandlingen de har gitt meg. Jeg finnes ikke deprimert lenger og forstår virkelig ikke hvordan jeg noen gang kan ha vært det.
På samme tid som de har prøvd å hjelpe meg har de ødelagt mye av tiden min på videregående med all usikkerheten rundt behandlingsopplegget, gitt meg masse feilinformasjon, unngått å informere i det hele tatt, rotet med innkallinger og har hatt en haug med administrative problemer, psykiatere som etter førti minutter dukker opp på venterommet og utbryter "Ja, er det du som skal til meg i dag? Hmm.. ja, det er vel det kanskje." og som siden bruker 20 minutter på å lese gjennom journalen min. Og alikevel klare å si "Ja, hvordan synes du det er å gå på hormoner? Er det gøy?" når de akkurat har lest at jeg fortsatt venter på resepten...

Altså, jeg har aldri følt meg særlig velkommen der og de er alltid like overrasket når jeg dukker opp, enda det er de som har innkalt meg. Jeg må nesten le litt av det, for det er så utrolig dårlig organisert at det er morsomt.

Som sagt tidligere, de har gitt meg like mange gleder som bekymringer, men de gledene de har gitt meg overgår på alle måter alt av administrativt tull. Jeg er sjeleglad for at det finnes et sted å få den hjelpen man trenger og jeg har aldri følt at de har behandlet meg dårlig. Problemet ligger i i organiseringen.

Der, hah, godt å endelig føle at det er trygt å kritisere litt. Jeg har sikkert alltid kunne kritisere, men det er alikevel skummelt å mene noe negativt om de som står å holder resten av livet ditt i hendene sine.

Å bli tatt på alvor.

Har gravd fram en masse notater jeg har skrevet fra barne- og ungdomsskolen. Mye flaut, en del å skamme seg over, mye morsomt, men også veldig mye frustrasjon. Når jeg leser det kjenner jeg den samme frykten jeg kjente den gang. Hvor vanskelig det var å ikke vite hva som var galt med meg. Temaet som går igjen i notatene er "Hvorfor er det ingen som ser meg?". Det har jeg lurt på mange ganger i etterkant. Hvorfor var det ingen som så meg..?



Jeg gjorde mye bøll som liten, men ikke den type bøll som blir lagt merke til. Jeg var flink på skolen, men skulka en del allerede på barneskolen. Jeg klarte ikke konsentrere meg og satt bare å kødda. På den tiden var jeg så full av angst at jeg ikke klarte å fungere. På ungdomsskolen ble det bare verre, jeg forstod at lærerne egentlig ikke brydde seg. Jeg ble bare mer frustert og begynte å svare lærere og krangle høylytt med dem. For hva skulle de gjøre? Gi meg annmerkning? Sende med meg brev hjem? Snakke med foreldrene mine å fortelle dem hvordan jeg faktisk oppførte meg? Mamma og pappa hadde jo ingen aning om hvordan ting var på skolen for jeg ville jo ikke si noe. For en jævlig unge jeg egentlig var... men var det noen som spurte hvorfor jeg var sånn? Det er så typisk. Så lenge en elev får greie karakterer blir ikke noen spørsmål stilt. De gikk vel utifra at jeg bare var en oppmerksomhetssyk fjortis.



Det nytter egentlig ikke å skylde på noen. Jeg er som jeg er uansett. Men jeg skulle så ønske at det ble oppdaget tidligere så jeg kanskje kunne ha hatt det litt lettere. Skjønt lettere ville det vel ikke ha blitt. Når jeg endelig manna meg opp og fortalte mamma og pappa om at jeg var gutt overså de det. Jeg fikk gå til en psykolog, men hjemme unngikk de temaet helt. De trodde det bare var en fase. Så lenge de latet som om alt var vanlig ville det gå over av seg selv. Bare psykologen fikk rettet litt opp i tankegangen min ville de få tilbake datteren sin. De har angret på det senere, at de ikke tok meg på alvor med en gang. De har i allefall sagt unnskyld.



Jeg var innom ungdomsskolen for noen uker siden for å få nytt vitnemål derfra og da jeg ga brevet med det nye person nummer til kontordama, den samme som var der den gang jeg gikk der, sa hun at hun hadde jo skjønt at det var noe. Jeg ble så sint. Ikke på henne. Hun kom med en lang tale om hvor fint hun synes det var og at jeg burde være kjempe stolt av meg selv. Det var veldig koslig sagt. De jeg ble ordentlig forbanna på var selvsagt lærerne mine. Tenk, kontordama som så meg en sjelden gang hadde forstått at det var noe galt, men de lærerne som faktisk så meg hver dag omtrent hele tiden, de merket ikke noe. Eller så ville de ikke merke noe...



Lærere er nødt til å få mer forståelse rundt dette med kjønnsidentiet. Lærere spesielt i barnehagen og barneskolen må få mer komptanse til å se de barna som transer. Det er ofte veldig lett å legge merke til om en bio-gutt transer for det er ganske sært når gutter vil kle seg i rosa kjoler, mens når en bio-jente vil kle seg gutteklær og leke med typiske gutteleker blir ikke det lagt like mye merke til. Da mener jeg at det er viktig å spørre barnet. Innlede til en liten samtale rundt dette med gutte og jente ting.
Det at barn bytter kjønnsroller i lek er jo vanlig og ikke noe å ta på vei over, men om det skjer ofte er det grunn til å undersøke litt nærmere. Dessuten er det stor forskjell på om et barn sier at de er det motsatte kjønn enn om de sier at de vil være det, spesielt om barnet er i barnehage stadiet. Om de sier at de vil være det er det som oftest en grunn, men det kan ofte være bare det at de er misunnelige. Om et barn sier at det er det motsatte kjønn kan det være at det faktisk tror det på ordentlig. Da er det ekstremt viktig å få avklart det og siden se det ann litt. Fortsetter barnet å transe eller er det kun en fase?

Jeg mener nå uansett at det er viktig å få profesjonell hjelp om et barn ymter frempå om noe sånt, men så er jeg litt sårbar nå det gjelder å legge merke til slikt...

Ta barn på alvor!

Min familie er enestående.

Da jeg var på sykehuset sist gang var det en sykepleier som at det virket som om jeg og familien min var veldig tett og hun synes det var så fint at jeg lot foreldrene og søsteren min ta del i noe så mange ser på som høyst privat. For meg har det vært helt naturlig å la familien få ta del i prosessen. Det har angått dem like mye som det har angått meg. Jeg har ikke bare rollen som mann, jeg er også en sønn og en lillebror. Store omveltninger for meg har betydd store omveltninger for dem også.

Mamma og pappa har fulgt meg hele veien. Fra jeg begynte med dette som 14 åring og til nå. De har tatt fri fra jobb, begge to, for å kjøre meg til psykologer, leger og sykehus. De har sittet oppe med meg til langt utpå morgenkvisten bare fordi jeg trengte å snakke. De har betalt alt jeg har trengt uten å si noe på det, dyre vester og proteser. De har gått foran og banet vei for meg. De har beskyttet meg og samtidig latt meg være fri til å gjøre det jeg følte jeg trengte.

Søsteren min har tatt seg av spørsmålene slik at jeg skulle slippe. Hun har kjempet for meg og gjort det klinkende klart at kødder du med lillebror,- kødder du med storesøster. Hun har hjulpet meg med å leve i samfunnet som mann, fått meg til å se meg selv utenifra.

Min familie har vært enestående. Noen har jo en familie som ikke støtter dem i det hele tatt og vender dem ryggen. Hva er galt med de familiene? Min mamma har sagt så mange ganger at hun ikke forstår de foreldrene som kan gå fra ungene sine, det er da vel det samme for henne om jeg er hennes datter eller sønn,- jeg vil alltid være hennes barn.