How many times must I fall apart
Before there's to many pieces
to pick up
And how many ways must I split my heart
Got no more love to give,
I got no more tears to cry
How many cigarettes must I smoke
And how many
bottles must I drink before I croake
How many days must I wait
How many
braincells must I sedate
Before I'm rid of all these regrets
I made my bed,
now I lay sleepless in it
I can't remember how to forget
Can't go back, and I
won't let myself move on
I've been travelling to long
Now I
can't find my way back home
I've been suffering alone
Let me atone. Let me
belong
How many wars must I fight
And just how many
sleepless nights
Must I endure before I rest
How much bullshit must I
digest
Dear creator, is this a test
On how much emptiness I can fit inside
my chest
How many laws must I defy
How many roads must a man walk down
he can die
I've been travelling to long
Now I can't find my
way back home
I've been suffering alone
Let me atone. Let me belong
I've
been trying to act strong
So no one would know that something is wrong
I know
I am too far gone
But you'll never see, cause I'll never show
I've been
travelling to long
Now I can't find my way back home
I've been suffering
alone
Let me atone. Let me belong
onsdag 4. november 2009
Fortelle sjefen og kollegaer at alt ikke går på skinner alikevel...
Ok, i morgen skal jeg fortelle det. Må prøve iallefall. Jeg må fortelle hvorfor jeg har vært borte en del i det siste. Det at jeg kaster opp er jo bare en liten del av det. Jeg har jo ikke omgangssyke anner hver dag!
Jeg skal jo liksom takle livet jeg nå. Hva skal jeg si? Jeg er så redd at jeg kaster opp? Jeg sliter psykisk? Jeg har en tøff periode? Det er jævelig vanskelig å innrømme. Enda vanskeligere å skulle fortelle det til sjefen. Han vil nok forstå, det er ikke det, men det er sinnsykt flaut. Et skikkelig nederlag. Jeg fungerer ikke så bra som jeg har gitt uttrykk for. Enda verre blir det å skulle forklare kollegaene det. Jeg har jobbet så hardt for å bli sett på som normal. Men det må jo være bedre at de vet sannheten enn at de skal tro jeg bare er hjemme fordi jeg ikke gidder å gå på jobb.
Jeg merker at dette nesten er tøffere å fortelle enn da jeg fortalte at jeg var FTM. Det er noe jeg ikke kan noe for, det er liksom bare å gjemme seg bak en diagnose. Men angst, det er så mangt. Mange varianter. Er ikke sikkert de vil forstå i det hele tatt. Kanskje de bare tror jeg er pinglete.
Nei, nå syker jeg meg ned. Det er dumt. Jeg skal klare det. Send meg gjerne en liten tanke i morgen. Det trenger jeg.
Jeg skal jo liksom takle livet jeg nå. Hva skal jeg si? Jeg er så redd at jeg kaster opp? Jeg sliter psykisk? Jeg har en tøff periode? Det er jævelig vanskelig å innrømme. Enda vanskeligere å skulle fortelle det til sjefen. Han vil nok forstå, det er ikke det, men det er sinnsykt flaut. Et skikkelig nederlag. Jeg fungerer ikke så bra som jeg har gitt uttrykk for. Enda verre blir det å skulle forklare kollegaene det. Jeg har jobbet så hardt for å bli sett på som normal. Men det må jo være bedre at de vet sannheten enn at de skal tro jeg bare er hjemme fordi jeg ikke gidder å gå på jobb.
Jeg merker at dette nesten er tøffere å fortelle enn da jeg fortalte at jeg var FTM. Det er noe jeg ikke kan noe for, det er liksom bare å gjemme seg bak en diagnose. Men angst, det er så mangt. Mange varianter. Er ikke sikkert de vil forstå i det hele tatt. Kanskje de bare tror jeg er pinglete.
Nei, nå syker jeg meg ned. Det er dumt. Jeg skal klare det. Send meg gjerne en liten tanke i morgen. Det trenger jeg.
søndag 1. november 2009
Kristen og FTM.
Jeg brukte mye av ungdomstiden min til å lete etter svar på hvorfor jeg var som jeg var. Jeg synes det var dårlig gjort at Gud hadde skapt meg slik. For det var jeg overbevist om, at Gud hadde skapt meg slik med vilje. Jeg snakket med en eldre kristen mann og ble fortalt at jeg var et misfoster som burde dødd under svangerskapet, Gud ville aldri skapt noe så heselig. Jeg var født syndig. Og det ble bare enda verre det at jeg var villig til å drastisk forandre mitt utseende. Det var en stor synd å forandre Guds skaperverk. Jeg forstod ikke det før senere at denne mannen sa seg selv imot. Han mente at ingen Gud ville ha skapt noe som meg, så derfor var jeg jo ikke Guds skaperverk og kunne gjøre akkurat det jeg ville med kroppen min. Det tok noen år før jeg klarte å glemme hans ord. Jeg lette overalt i bibelen etter noe som kunne rettferdiggjøre meg. Det stod ingenting. På en måte bra, for jeg fant heller ikke noe som sa at jeg var syndig allerede ved fødselen. Det stod rett og slett ingenting om slike som meg. Kanskje ikke så rart.
Jeg følte ikke at jeg hadde livets rett. Jeg følte meg mindreverdig. En som meg kunne ikke kalle seg kristen. Alikevel ba jeg, masse. Jeg ba om Guds tilgivelse for at jeg kom til å forandre på det Han hadde skapt. Innerst inne visste jeg at Gud hadde skapt meg slik av en grunn, jeg skulle ikke si unnskyld for det, jeg skulle heller spørre hvorfor. Og det gjorde jeg også i perioder. Jeg var eitranes forbanna! Hvordan kunne Han ha vært så slem? Først tatt fra meg broren min og så gjort meg til et misfoster?! Jeg var så sint at jeg skalv, det var så urettferdig... Jeg kunne være så sint jeg bare ville på Gud, men hva hjalp det? Ble jeg mirakuløst til en gutt over natten? Nei. For hver eneste marihøne jeg lot fly fra fingertuppen, for hver øyevipp jeg blåse vekk, for hver mynt jeg puttet i en fontene, alt jeg ønsket meg var å våkne opp som den gutten jeg egentlig var. Det ble jeg jo selvfølgelig ikke. Kanskje fordi jeg allerede var gutt. jeg var den gutten jeg var.
Jeg fant aldri et fullgodt sitat som kunne rettferdiggjøre meg. Jeg fant noe mye bedre. Jeg forstod at Gud elsket meg uansett. Jesus døde for meg også. "...Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet" 1 Sam 16,7
Du vil kanskje si at kristendommen er noe tull. Hvorfor har jeg påført meg selv så mye smerte på grunn av den. Vel, for meg er min religion ufattelig viktig. Jeg har brukt mye tid på å rettferdiggjøre meg selv for og rett og slett klare å leve med meg selv. Jeg har ikke hatt den muligheten og bare glemme Gud, for jeg vil ikke glemme Han. Han gav meg liv og det er min oppgave og forstå hvorfor. Kanskje er det fordi han visste at jeg ville være sterkt nok. Kanskje var det for å utvide mine foreldres oppfatning av verden. Vise dem at alt ikke er svart/hvitt.
Jeg har innerst inne aldri vært i tvil om at Gud skapte meg slik med vilje. Og jeg tror ikke det gjør Han noen ting at jeg tilpasser kroppen til å matche hodet. Han vil bare at jeg skal være lykkelig. Det er ikke Gud som har skapt problemer for meg, det er menneskene som mener de kan snakke på vegne av Han.
"...For hver kvinne som gjør seg selv til mann skal komme inn i himmelens rike." vers 114 av Tomasevangeliet. Du får det kanskje ikke i mer klartekst enn det.
Jeg følte ikke at jeg hadde livets rett. Jeg følte meg mindreverdig. En som meg kunne ikke kalle seg kristen. Alikevel ba jeg, masse. Jeg ba om Guds tilgivelse for at jeg kom til å forandre på det Han hadde skapt. Innerst inne visste jeg at Gud hadde skapt meg slik av en grunn, jeg skulle ikke si unnskyld for det, jeg skulle heller spørre hvorfor. Og det gjorde jeg også i perioder. Jeg var eitranes forbanna! Hvordan kunne Han ha vært så slem? Først tatt fra meg broren min og så gjort meg til et misfoster?! Jeg var så sint at jeg skalv, det var så urettferdig... Jeg kunne være så sint jeg bare ville på Gud, men hva hjalp det? Ble jeg mirakuløst til en gutt over natten? Nei. For hver eneste marihøne jeg lot fly fra fingertuppen, for hver øyevipp jeg blåse vekk, for hver mynt jeg puttet i en fontene, alt jeg ønsket meg var å våkne opp som den gutten jeg egentlig var. Det ble jeg jo selvfølgelig ikke. Kanskje fordi jeg allerede var gutt. jeg var den gutten jeg var.
Jeg fant aldri et fullgodt sitat som kunne rettferdiggjøre meg. Jeg fant noe mye bedre. Jeg forstod at Gud elsket meg uansett. Jesus døde for meg også. "...Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet" 1 Sam 16,7
Du vil kanskje si at kristendommen er noe tull. Hvorfor har jeg påført meg selv så mye smerte på grunn av den. Vel, for meg er min religion ufattelig viktig. Jeg har brukt mye tid på å rettferdiggjøre meg selv for og rett og slett klare å leve med meg selv. Jeg har ikke hatt den muligheten og bare glemme Gud, for jeg vil ikke glemme Han. Han gav meg liv og det er min oppgave og forstå hvorfor. Kanskje er det fordi han visste at jeg ville være sterkt nok. Kanskje var det for å utvide mine foreldres oppfatning av verden. Vise dem at alt ikke er svart/hvitt.
Jeg har innerst inne aldri vært i tvil om at Gud skapte meg slik med vilje. Og jeg tror ikke det gjør Han noen ting at jeg tilpasser kroppen til å matche hodet. Han vil bare at jeg skal være lykkelig. Det er ikke Gud som har skapt problemer for meg, det er menneskene som mener de kan snakke på vegne av Han.
"...For hver kvinne som gjør seg selv til mann skal komme inn i himmelens rike." vers 114 av Tomasevangeliet. Du får det kanskje ikke i mer klartekst enn det.
torsdag 29. oktober 2009
1-0 til angsten.
I dag gikk det bare ikke. Jeg trodde jeg hadde angsten under kontroll, men i dag tidlig vant den rett og slett.
Jeg er alltid engstelig før jeg går på jobb. Kvalm og generellt ille til mote. Før kastet jeg også opp daglig, men er en stund siden det nå. Men i dag så begynte det igjen. For i dag var det en rekke møter på jobben. Det er møter hver uke og jeg gruer meg like mye hver gang. Men i dag var det spesielt, tydeligvis. Vanligvis klarer jeg og kontrollere engstelsen, men i dag måtte jeg se meg slått. Kroppen lager seg en rekke symptomer som jeg pleier å klare og gjennomskue, men jeg endte opp med å kaste opp, og da er det egentlig gjort.
Det er rimelig skamfullt egentlig. Ikke klare å møte opp på jobb fordi jeg er redd. Jeg har jobbet der i over et år nå, men er alikevel ikke trygg. Det har hendt noen ganger før, men vanligvis er jeg flink og klarer å overse kvalmen og alt det andre hjernen min narrer meg med. Det er bare så ergelig at jeg ikke klarer å fortelle sannheten til kollegaene mine. De må jo tro jeg gjør det med vilje!
Er så lei av at dette her aldri slipper taket!
Jeg er alltid engstelig før jeg går på jobb. Kvalm og generellt ille til mote. Før kastet jeg også opp daglig, men er en stund siden det nå. Men i dag så begynte det igjen. For i dag var det en rekke møter på jobben. Det er møter hver uke og jeg gruer meg like mye hver gang. Men i dag var det spesielt, tydeligvis. Vanligvis klarer jeg og kontrollere engstelsen, men i dag måtte jeg se meg slått. Kroppen lager seg en rekke symptomer som jeg pleier å klare og gjennomskue, men jeg endte opp med å kaste opp, og da er det egentlig gjort.
Det er rimelig skamfullt egentlig. Ikke klare å møte opp på jobb fordi jeg er redd. Jeg har jobbet der i over et år nå, men er alikevel ikke trygg. Det har hendt noen ganger før, men vanligvis er jeg flink og klarer å overse kvalmen og alt det andre hjernen min narrer meg med. Det er bare så ergelig at jeg ikke klarer å fortelle sannheten til kollegaene mine. De må jo tro jeg gjør det med vilje!
Er så lei av at dette her aldri slipper taket!
fredag 23. oktober 2009
Kjærlighet nr 2.
Det er mange som sliter med kjærligheten om dagen virker det som. Jeg har noen vennepar som har gått hvert til sitt. De snakker om at de ikke elsket hverandre lenger. Hvordan kan man slutte å elske sin utkårede? Det er jo det en kjæreste betyr. Jeg tror jeg aldri vil forstå meg på denne kjærligheten alle snakker om. Kanskje jeg ikke elsker på samme måte som alle andre. Nei, nå gjør jeg det igjen, jeg fremmedligjør meg selv. Jeg gjør det til meg og dem, meg mot røkla. Memo til meg selv, slutt med det.
Tema kjærlighet.
Hvordan klare å elske andre når du ikke elsker deg selv.
Er det det store problemet til ftm'er og mtf'er? Er det det som gjør oss "redde" og ute av stand til å være intime? Jeg kan ikke snakke for en hel gruppe mennesker. Men det er jo en kjent sak at det kan være vanskelig. Mange jeg har snakket med oppfatter seg som aseksuelle under behandlingen på riksen eller hvor de nå er i verden, men etter alle operasjonene blomster alle følelsene og de elsker plutselig alle på en gang. De elsker seg selv mest av alt selvfølgelig. Kropp og kjærlighet er to temaer som ikke hører sammen i mitt hode. Enda det er snart et år siden min siste operasjon. I det hele tatt er kjærlighet ikke-eksisterende. Under behandling sa jeg at jeg var aseksuell som så mange andre, men fikk beskjed om at det ville gå over. Ikke faen, tenkte jeg, men måtte jo selvsagt fundere litt ekstra. Nå har jeg fundert. Lenge. Jeg er fortsatt like aseksuell og har ingen planer om å binde meg til noen så lenge jeg lever. Enda jeg elsker meg selv. Når jeg tenker barn ser jeg ærligtalt for meg selv som alenefar. Jeg vil ikke dele barna mine med en til, det blir det bare bråk av. Min mor er nok ikke veldig overbevist. Men det er heller ikke mitt store mål her i livet og overbevise henne.
Jeg har en kjæreste, men sannsynligvis ikke på den måten du tror. Min Lilje og jeg kunne sikkert kalt oss forlovet, gift eller bare gode venner, det hadde ikke gjort noen forskjell. Vi bruker vel termene litt hytt og gevær. Noen steder passer det best og si at vi er forlovet, andre steder er det best å si at vi er gode venner. Vi definerer oss som kjærester for det er vel kanskje mest "passende".
Da jeg hadde kvinneuttrykk var vi vel besteveninner, men ettersom jeg forandret meg forandret også vennskapet seg. Begge har gått gjennom en veldig tøff ungdomsstid på hver vår måte. Det måtte bli oss to. Vi bare er Lilje og Aleksander. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være. Hun er min utkårede. Jeg vil ikke ha en annen kvinne i mitt liv.
Jeg vil aldri bli en ektemann eller en elsker. To ting kvinner sjelden vil høre. Men for min Lilje er det greit. Hun vet hun ikke kan få de to tingene av meg, men de vil hun heller ikke ha. Vi har fått til en grei ordning der. Eller hva, Lilje?
Jeg vet du kommer til å lese det, og håper du ikke synes jeg utleverer deg. Du burde sikkert fått lese korrektur først, men jeg håper det går greit. Jeg synes bare det var på tide å forklare mitt forhold til kjærlighet. Og der, enten du vil eller ikke, er du et kapittel som ikke kan utelates.
Tema kjærlighet.
Hvordan klare å elske andre når du ikke elsker deg selv.
Er det det store problemet til ftm'er og mtf'er? Er det det som gjør oss "redde" og ute av stand til å være intime? Jeg kan ikke snakke for en hel gruppe mennesker. Men det er jo en kjent sak at det kan være vanskelig. Mange jeg har snakket med oppfatter seg som aseksuelle under behandlingen på riksen eller hvor de nå er i verden, men etter alle operasjonene blomster alle følelsene og de elsker plutselig alle på en gang. De elsker seg selv mest av alt selvfølgelig. Kropp og kjærlighet er to temaer som ikke hører sammen i mitt hode. Enda det er snart et år siden min siste operasjon. I det hele tatt er kjærlighet ikke-eksisterende. Under behandling sa jeg at jeg var aseksuell som så mange andre, men fikk beskjed om at det ville gå over. Ikke faen, tenkte jeg, men måtte jo selvsagt fundere litt ekstra. Nå har jeg fundert. Lenge. Jeg er fortsatt like aseksuell og har ingen planer om å binde meg til noen så lenge jeg lever. Enda jeg elsker meg selv. Når jeg tenker barn ser jeg ærligtalt for meg selv som alenefar. Jeg vil ikke dele barna mine med en til, det blir det bare bråk av. Min mor er nok ikke veldig overbevist. Men det er heller ikke mitt store mål her i livet og overbevise henne.
Jeg har en kjæreste, men sannsynligvis ikke på den måten du tror. Min Lilje og jeg kunne sikkert kalt oss forlovet, gift eller bare gode venner, det hadde ikke gjort noen forskjell. Vi bruker vel termene litt hytt og gevær. Noen steder passer det best og si at vi er forlovet, andre steder er det best å si at vi er gode venner. Vi definerer oss som kjærester for det er vel kanskje mest "passende".
Da jeg hadde kvinneuttrykk var vi vel besteveninner, men ettersom jeg forandret meg forandret også vennskapet seg. Begge har gått gjennom en veldig tøff ungdomsstid på hver vår måte. Det måtte bli oss to. Vi bare er Lilje og Aleksander. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være. Hun er min utkårede. Jeg vil ikke ha en annen kvinne i mitt liv.
Jeg vil aldri bli en ektemann eller en elsker. To ting kvinner sjelden vil høre. Men for min Lilje er det greit. Hun vet hun ikke kan få de to tingene av meg, men de vil hun heller ikke ha. Vi har fått til en grei ordning der. Eller hva, Lilje?
Jeg vet du kommer til å lese det, og håper du ikke synes jeg utleverer deg. Du burde sikkert fått lese korrektur først, men jeg håper det går greit. Jeg synes bare det var på tide å forklare mitt forhold til kjærlighet. Og der, enten du vil eller ikke, er du et kapittel som ikke kan utelates.
Abonner på:
Innlegg (Atom)